GenereltPosted by Laila Sun, October 05, 2008 17:55:46I dag høljer regnet ned, og jeg har antakelig fått halsbetennelse. Feber, tung i hodet og vondt i halsen. Men i stedet for å legge meg ned, har jeg sittet og sydd og fylt tre rasler i dag. Hvem sier at man ikke kan gjøre noe mens man sitter inne? Så nå henger to rasler til tørk på veggen, og en er plassert på et gammelt tørkerullstativ. Håpet er at de kan bli fine til slutt, når jeg har fått malt og pyntet de :) Selv får jeg ikke helt til det der med rasler, det er ikke min greie. Så jeg skal ikke ha noen av de selv. Det er bare en veldig fin måte å benytte seg av skinnrester på. Dette er reinskinn som jeg har hatt liggende i fryseren siden jeg laget tromma mi i mai. Tar vare på alle slike rester, det som ikke kan lages rasler av kan jeg klippe skinnremser av som jeg bruker til å lage drømmefangere.
En del av min filosofi går ut på å benytte så mye av skinnene som overhodet mulig, sånn viser man respekt for dyret som har gitt sitt liv til dette. Og jeg kaster minst mulig ting som kan brukes til ett eller annet...
GenereltPosted by Laila Wed, October 01, 2008 20:34:09Dagens visdomsord fra meg: Skraver man over for mye på en gang ender man med å tryne... Skulle egentlig vært borti bekken i ettermiddag sammen med datteren min og jobbet med et skinn, men siden jeg allerede hadde jobbet med en trommeramme, vært en tur i Kristiansund og tatt skjøten på en annen ramme, samt det sedvanlige husarbeidet,så var det nok for i dag. Kroppen sa fra, på en veldig tydelig måte. Jeg fikk problemer med bekkenet, og måtte slappe av resten av dagen. I tillegg er fingrene stive, som om de er stive og støle av all jobbingen. Dette kommer av at det var en del jobb med den første ramma, måtte jobbe skikkelig for å få klemt materialene sammen. Det kreves litt styrke for denne jobben, og det gjelder også fysisk styrke.
I går ettermiddag satt jeg og jentungen ved bekken og holdt på med et elgskinn. Jeg skrapet hinner, hun dro av hår. Dette likte hun så godt å være med på at hun dessverre ble skuffet da vi ikke kunne gjøre dette i dag. Og i morgen rekker vi det nok ikke, for hun skal på drilløvelse. Likevel, skinnene kommer ikke til å være ferdig bearbeidet med det første, så det blir nok en anledning til at hun kan bli med også. Lurer på å ta ut noen skinnrester i kveld, og sy en rasle eller to i morgen. Men da må jeg ned på stranda og hente noe sand å fylle de med mens de tørker. Så har jeg noe å gjøre på om kveldene når det er for mørkt til å gjøre noe ute.
Ja, jeg er oppslukt av arbeidet mitt for tiden... veldig oppslukt av det. Men i kveld skal jeg slappe av. Slappe av, spise, meditere, kose meg. Ingen vits i å stresse mer over det jeg likevel ikke får gjort før i morgen. Men planlegge det kan jeg jo. Eller, kanskje ikke?? Kanskje en bare skal slippe tankene for en kveld?
Det har vært noen her i dag som har villet ha min oppmerksomhet, dyttet borti meg osv. Men jeg har vært for opptatt til å høre. Er litt nervøs for å stenge igjen sånn at jeg ikke hører de, merker jo at jeg ser de bedre. Men har ikke hørt noe på noen dager. Men så har jeg hverken meditert eller tromma, ting må falle på plass etter kurset.
Klem :)
GenereltPosted by Laila Mon, September 29, 2008 22:16:24Sitter her og tenker over det som har vært en fantastisk helg :) Har fått en indre ro og en trygghet jeg ikke trodde var mulig. Svarene jeg søkte har jeg fått, så er det opp til meg å fordøye de, og ikke minst ta til meg visdommen fra mine forfedre. Har fått tatt oppgjøret med farsslekta, som jeg ikke kjente til fra før. Morslekta har jeg litt mer peiling på, også at det har ligget evner der. Så det er arv fra begge sider.
Jeg vet hva jeg skal bli, vet hva målet er. Veien fram er jeg mer usikker på, men tar det mer som det kommer nå. Bekymrer meg ikke så mye, for jeg vet at det er riktig det jeg driver med nå. Det vil si, det er riktig nå, fordi det bringer meg et stykke videre på min vei. Det er med på å åpne meg opp ytterligere.
Har hatt en åpning etter helga fordi en del av sløret foran øynene mine har blitt fjernet. Har begynt å forstå mer av mine indre symboler, blitt litt nærmere kjent med to kraftdyr til (har sett de før, men ikke tenkt på de som kraftdyr) Og ikke minst, når jeg vet HVEM jeg er HVA jeg skal bli og HVORFOR... da er det mye lettere å godta veien fram. Mine forfedre ga meg noen evner som gave med på veien, og de sa det var mye mer i vente.
Utviklingen har skjedd veldig fort det siste året, selv om jeg har vært utålmodig som få. Jeg kan virkelig ikke klage over at det ikke skjer noe her, det er aldri helt stille. Og det er akkurat slik det skal være. Så jeg skal holde kjeft og ikke klage over at ting går tregt ;) er jo lett å tenke sånn når det skjer masse rundt en som en ikke forstår.
I dag har jeg vært en tur i skogen. Jeg stilte meg opp mellom noen trær og snakket høyt ut i lufta, takket åndene for at jeg fikk lov til å bruke skogen deres. Sa at jeg ikke var her for å ødelegge den, og at de trygt kunne vise seg for meg. Noe de også gjorde. Plutselig var det skikkelig liv rundt meg, store og små skikkelser som viste seg som lyse skygger. På tross av at det regnet skikkelig da jeg var ute, og jeg ikke hadde regntøy så ble jeg ikke våt. Det var som om naturen selv beskyttet meg slik at jeg ikke skulle bli våt og begynne å fryse. Snakk om å føle seg velkommen!!!
Hmmm ser at denne bloggen blir mer og mer som en dagbok over åndelige hendelser i mitt liv.. men dette er jo min virkelighet, min sannhet og min vei. Hva andre tror om meg etter å ha lest dette spiller faktisk ikke noen rolle for meg.
GenereltPosted by Laila Sat, September 27, 2008 14:25:27Men ikke ferdig bearbeidet. Fordi det hadde gått et år siden sist gang jeg var med på kurs, måtte jeg ta oppfrisking på det første kurset også. Og jeg angrer ikke på at jeg gjorde det. 4 timers intensiv tromming, med guiding underveis kan så absolutt anbefales. Jeg fikk tatt et skikkelig oppgjør med min mor, som viste seg å ha hengt fast i meg siden hun døde i 2003. Det er hun som hele tiden har forsøkt å stoppe meg, lagt slør over øynene mine osv. Dette har fått såpass store utslag i det siste at jeg for eksempel ikke har klart å sitte i stolen der hun pleide å sitte og sove, uten at jeg tok inn hennes depresjoner. Hun innrømmet for meg at hun hang fast i meg for å forsøke å leve livet på nytt gjennom meg. Mamma døde plutselig, bare 56 år gammel. Et annet utslag dette har gjort i det siste er at når jeg har åpnet meg mer og mer opp, så har jeg faktisk sett henne i speilet. Har blitt forundret over at jeg har blitt mer og mer lik henne, over natten faktisk. Redselen jeg har tatt inn siden tirsdag har kommet av at hun nå skjønte at hun kom til å måtte slippe meg.
Visjonsreisa der jeg tok oppgjøret med henne var en sterk opplevelse. Vet ikke helt om jeg klarer å beskrive det, men tårene rant. Det var som om jeg åpnet slusene, likevel var det ikke mange tårer som kom. Det kom akkurat nok. Jeg måtte be henne pent om å slippe taket i meg, si vær så snill... Til slutt kom pappa og bestefar og tok henne med seg. Jeg måtte gå og ta en liten pause, gå ut fra kursrommet da, så jeg gikk og satte på kaffe og tok meg en tur på badet. Etterpå kunne jeg se meg i speilet og faktisk se MEG, ikke mamma... så jeg gikk opp på loftet igjen med et stort smil om munnen. Endelig har hun gitt slipp på meg. Ja da, jeg har alltid vært veldig glad i mamma, men mamma hadde til tider store psykiske problemer. Det er ikke riktig at hun skal forsøke å overføre dette til meg etter sin død. Jeg har ikke, og kommer aldri til å få noen skyld i at mamma hverken hadde psykiske problemer eller at hun døde.
Det er personer som har indirekte gitt meg skylda for at mamma ble syk. De sier at hun fikk fødselsdepresjon etter at jeg kom til verden. Men hvordan skal en baby noen sinne kunne ta ansvar for en voksens psyke? Mamma var manisk depressiv, og anleggene for å få det må hun ha hatt i seg lenge før jeg ble født.
En ting til jeg er lei av, som jeg håper jeg aldri mer blir utsatt for, er at jeg hele tiden blir observert og forklart ut fra mammas sykdom. At hun var syk behøver ikke bety at jeg er det. Og det er sånn med denne sykdommen at har den ikke slått ut innen du er 30 så får du det aldri. Så hvorfor skal jeg være nødt til å bevise noe som helst?
I kveld skal jeg ta det videregående kurset, det kommer også til å bli sterkt. Men jeg føler meg klar for å komme meg et skritt videre nå. Og mye mer energi i og med at jeg ikke har noen som henger ved meg og stjeler energi. Jeg velger å kalle dette en invaderende energi, kan ikke annet selv om det var min egen mor det var snakk om. Hun gjorde nok dette på grunn av frykt for det som kommer etter, men etter å ha hatt henne der i 5 år var det på tide å få henne videre. Hun er sammen med pappa nå, og alt er bra mellom dem. Alt er tilgitt, alt negativt er glemt.
Jeg kan ikke få takket sjamanen nok, er så glad for å kunne kalle han min beste venn :) Kjempeglad i deg!!!!!!!!!!!
GenereltPosted by Laila Wed, September 24, 2008 18:30:14Er så forventningsfull at jeg tror jeg "dør"... gleder meg sånn at jeg går på veggene... har sommerfugler av elefantstørrelse i magen... Har nærmest endevendt huset i dag for at det skal se sånn noenlunde ut til det kommer besøk her, til og med lagt duk på bordet ;) He he, er vanligvis ikke så veldig glad i husarbeid, men får litt "panikk" og skal gjøre så mye før jeg får besøk. Har i alle fall fått forandret en del, sånn at ikke gangen min ser fullt så mye ut som et verksted. Trommeverkstedet er pakka vekk til over helga. I alle fall litt av det. Rammene er fortsatt oppbevart på behandlingsrommet mitt, men det må jeg gjøre noe med i og med at det skal holdes kurs der.
Herregud så jeg gleder meg...
GenereltPosted by Laila Sat, September 20, 2008 11:22:36Noen dager siden jeg har skrevet her, har vært litt "giddalaus"
Nei da, skal ikke lyve, har hatt en del å gjøre. Og det er ikke alt som skal skrives om til enhver tid. Holder på å skaffe folk til kurs i indiansk sjamanisme som er planlagt holdt hjemme hos meg neste helg, samtidig som jeg har en del andre prosjekter på gang. Dette tar jo sin tid, og når man står midt inne i det så er det ikke så lett å skrive..
Har hatt aktive netter i det siste, men nå kommer det nok til å roe seg ned en stund framover. I alle fall håper jeg det, for jeg er TRØTT
Skal ta en ringerunde ut på ettermiddagen/tidlig kveld for å skaffe nok folk til at det blir kurs i indiansk sjamanisme her. Årsaken til at jeg står på sånn er at jeg føler det er riktig å gjøre det. Ikke bare for at jeg selv skal få gå på kurs (det er selvfølgelig en av årsakene) men også for å få lov til å bringe dette videre til andre. Som jeg bruker å si, jeg synes ikke det skal være sånn at man er nødt til å reise til de største byene i landet for å delta på seriøse kurs innen det alternative. Skulle bare ønske at alle andre også så det sånn, at de kunne gå inn i sitt hjerte og kjenne at dette er EKTE, SERIØST og VELDIG BRA!!!
Skulle gjerne ha gjort mer for å skaffe folk, men aner virkelig ikke hvordan...
Er så frustrerende å stå der og virkelig brenne for en ting, så skal man bli motarbeidet av enkelte som ikke vil se lenger enn sin egen nesetipp. Et hvert initiativ skal knebles og bindes, så lenge det ikke er deres interesse så skal andre heller ikke få lov til å delta... Saken er at de som har motarbeidet for verst begynner å komme krypende nå, de vil ha meg til å komme og snakke om mine ting på et møte de skal ha i oktober.
En ting er i alle fall sikkert, denne dama her gir seg ikke... Jeg gir aldri opp. Alt er mulig, det umulige tar bare litt lenger tid.
GenereltPosted by Laila Mon, September 15, 2008 19:45:50Nå sitter jeg og forbereder meg til en fjernhealing, samtidig som jeg tenker gjennom dagen som har vært så langt. Ser at ting legger seg til rette sakte men sikkert, og det er da en bra ting. Men av og til kunne jeg tenkt meg at det gikk
litt fortere i svingene. Er ikke lenger i tvil om at dette er det som er riktig for meg, jobbene kommer etter hvert. Bygger jo trommer også, men bygger til de det føles riktig å bygge til, på bestilling. Kommer ikke til å lage noe lager, for jeg vil gå inn på energiene til hver enkelt som skal ha disse. Enhver tromme er en prosess å bygge, og den prosessen kan til tider være smertefull. Men også veldig givende, fordi man lærer masse både om seg selv og den som skal ha den. Å bygge trommer til andre krever et samarbeid mellom meg som bygger og den som skal ha den.
Har bestemt meg for å legge vekk tankene om at det jeg gjør ikke er bra nok. Tilbakemeldingene jeg har fått viser at det jeg gjør
er bra nok, så hvorfor tvile? Har ikke lyst til å holde på den energien lenger, så herved gir jeg den videre til Moder Jord og det høyeste, og ber om at det blir tatt vekk fra meg.
Ha en fortreffelig mandagskveld, i lys og kjærlighet
Laila :)
GenereltPosted by Laila Sun, September 14, 2008 12:35:04Har veldig aktive netter for tiden, og for en gangs skyld.. jeg husker hva jeg har drømt..
Drømte at jeg sto på trappa og kikket opp mot himmelen, da det jeg
trodde var en stor ørn kom flyvende. Jeg ropte på kompisen min, og bad
han komme å se på den store ørna som fløy over her.. "I helsike", ropte
han, "Det der er ingen ørn, det er en kondor." Nærmere og nærmere kom
den, og selv om den var stor, (diger nærmere sagt) så var jeg ikke
redd. Den landet rett nedenfor trappa, på høyre side, og jeg gikk bort
til den. Strøk den over fjærene, over hodet... Vi kommuniserte ved
hjelp av tanke, og den ville at jeg skulle ta noen av fjærene dens.
Først ville jeg ikke gjøre dette, for jeg var redd for at det ville bli
vondt for den flotte fuglen, men den beroliget meg med at det ikke var
vondt, og det ville vokse ut nye fjær. Så jeg gjorde som den hadde
sagt, men tok pauser innimellom og fortsatte å klappe og stryke på
den...
Drøm nr. 2 hadde det jeg føler er noenlunde samme tema, men der var jeg
mer observatør. Var sammen med en gjeng, og det var ett eller annet som
var etter oss. Noen av de andre fikk for seg at de skulle brenne alt
det gamle, og ikke se seg tilbake. Så de helte fullt av bensin over en
campingvogn (av veldig gammel type) og tente på. En av de andre fikk
for seg at han skulle ofre seg til flammene, så han fikk en til å helle
bensin over seg, for så å ta en røyk og slik sette seg selv i flammer.
Jeg utbrøt at dette klarte jeg ikke å se på, men ble likevel stående å
se. Mannen brant, men han ble ikke skadet...
Føler selv at det har noe med død og gjenfødsel å gjøre, at det er nye
ting i vente. At jeg må omfavne disse forandringene, dermed ilden. Ikke
holde tilbake, slutte å være redd. For det ligger vel noe frykt der
fremdeles. Ikke minst gjelder det frykten for å ikke gjøre ting
bra nok. Det er vel på tide å stole mer på seg selv...
